Work In Progress

Nå er det gått flere måneder siden jeg skrev forrige blogginnlegg. Jeg ofte tenkt på det, men jeg har ikke å satt meg ned for å skrive før nå. I tiden som er gått siden forrige blogginnlegg har jeg mottatt mange e-poster fra mennesker som har lest tidligere innlegg. Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger!

Etter nyttår har jeg begynt å jobbe i en markedsavdeling hos en nasjonal merkevare. Med et kjempehyggelig kollegial og interessant arbeid er jobben på mange måter midt i blinken! Etter planen skulle jeg begynne å jobbe 50 % for så å trappe opp etter hvert, men jeg har jobbet en del mer enn planlagt så langt. I tillegg har jeg startet mitt eget firma som vil levere markedsføringstjenester til små og mellomstore bedrifter. Det har vært mye praktisk som skulle ordnes i forhold til dette, så jeg har hatt fingrene fulle.

Tidligere tenkte jeg at man måtte være helt frisk igjen før jeg kunne begynne i jobb, men nå har jeg erfart at dette ikke er tilfelle. Jeg er faktisk overbevist om at en jobb kan bidra positivt i en helbredelsesprosess. En arbeidsplass tilfredsstiller essensielle behov, samtidig som man ikke fokuserer så mye på sykdom og problemer. Med andre ord unngår man mange av de metakognisjonene som er opprettholdende faktorer.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg har en arbeidsplass å gå til. Det gir meg struktur, innhold og mening i hverdagen, samtidig som jeg får føle på tilhørighet og mestring. Utfordringene består utelukkende av å ha et riktig fokus i de periodene hvor formen ikke er verdt å skrive hjem om. Jeg måtte ta frem gamle notater og repetere hva jeg skal gjøre når ting er vanskelig – ironisk nok skal jeg gjøre minst mulig.

Unngå å unngå. Dette er et mantraet jeg skulle leve etter, men som jeg ironisk nok unngår. Alt for ofte, men ikke alltid. Jeg har trent godt de siste månedene og begynner å komme i akseptabel fysisk form. Det er utrolig godt å trene skikkelig og det har gitt resultater både fysisk og psykisk (tror jeg). Anbefales!

Forhåpentligvis vil det ikke gå så lang tid til neste blogginnlegg. Jeg håper du som leser dette har det bra – det fortjener du (spesielt etter å ha lidd deg gjennom 5 ½ avsnitt)!